Mitt håp

Siden er under Bearbeiding

Ståsted i verden : Kristen

Dette er min tru :

Ikke nødvendigvis enig i alt det ulike kristne samfunn står for/har stått for. Selv om det var i kirka trua mi begynte (eller egentlig, hjemme, med mor som sang i en vakker godnatt sang (Nu lukker solen sitt øye...) - Men så kjente jeg det igjen, i kirka; samme gylne, spesielle opplevelsen. Dette har jeg siden erfart som noe guddommelig, en klar Jesus opplevelse). Og jeg har hatt mange gode og slitesterke opplevelser i ulike kristne sammenhenger. Indre glede og trygghet, og ingen tru på noe skille etter døden, er min vei. Og selv om jeg ikke helt kan forklare korset og Jesus, er dette veldig hellig og dypt i mitt liv. Jesus viste en Gud som bryr seg like høyt om alle, Han ville vise at Han elsker oss også høyere enn seg selv, høyt nok til å risikere døden. Noen få mennesker har kanskje også tilnærmelsevis denne sterke kjærligheten. Men forskjellen, og det fantastiske, gode, er jo det faktum at Han viste oss at Han også er sterkere enn døden, og i det ligger det også: sterkere enn alt vondt/alt som ødelegger. Dette er jo det gode budskapet!! At det viste seg å stemme, det Han sa! At Kjærligheten er sterkere enn alt det vonde. Og at den kjærligheten tåler alt, både tvil, sinne, fortvilelse og tro. Du kan være nøyaktig den du er. Og si akkurat det du vil si.

Dette med frelse fra døden; Døden er ikke nødvendigvis det verste alle kan tenke seg, men i ytterste konsekvens, er det vel det vi kjemper mot, alle. Døden i dens mange fasetter. For de som lever i krig eller hunger, blir det veldig, veldig tydelig, hvor stort livet er. Jeg oppfatter Gud som også å ha vist at Han er i stand til å gi evig liv til alle - fullstendig uavhengig av hva du (evt ikke) måtte tro og mene rundt ham. For "liv", hva er det? Ikke nødvendigvis den hverdagen du og jeg har, men LIV i sin vakreste farge - vil du bare sove i evighet - ja så er det kanskje det du blir gitt? En himmel, sammen, og for hver og en? - Jeg tror i alle fall helt sikkert, at du kan ønske deg det hjertet ditt virkelig trenger, og anta at du får nettopp det - eller noe du trenger enda mer, som bare Gud ser. Dét er det gode håp. Jeg aner ikke hva som skjer etter døden. Men at alle vil få rettferdighet langt inn i sjela, det er jeg sikker på. Det kan bare Gud gi, fordi Han både ser hver enkelt, og evner å elske hver enkelt. Det er dette tilgivelsen betyr. At vi blir gitt tilbake, det noe/noen tok fra oss i livet. Så er vi dem vi var ment å få være, frie og glade. Rett og slett!! Og slik blir det også å møte hverandre, selv de verste fiender - vi vil se hverandre slik "vi innerst inne" vil være (lånte litt fra Kari Bremnes der ;-) . Og, det møtet vil være godt.
For meg, er altså Gud en personlig skikkelse, og H*n er 100% god. Som Jesus viste oss det. Og vi vil alle oppleve å bli gitt, "innerst i sjela" - og også i kroppen, absolutt, for alle som sliter med plager - fullkommen kjærlighet, - bli omfavnet, av universet, av mennesker, av Gud - for første gang, virkelig - og for evig. Da blir livet noe mer enn en motsetning til døden. Det blir noe, liv, det starter i det små nå. Og vil blomstre for fullt en gang. En gang som ikke nødvendigvis er samme dag, men vi vil alle være der, i Kjærligheten, sammen, da.

Oppdagelsen og vandringen

Jeg har strevd lenge med en trangsynt og domsstyrt kristendom. Leste nok altfor mye i Bibelen da jeg var for liten til å forstå hva endel prester har kunnet fortelle meg i dag. Blant annet derfor jeg ble så psykisk sjuk som jeg var. Likevel sitter jeg fortsatt igjen med en tro på en god Gud, og det er selve basisen for alt annet jeg tror på. Jeg klarer ikke en Gud som sender noen til helvete. Men resten av livet er også ofte et mysterium... hvordan veldig vonde ting kan skje.

Jeg tror, likevel, på en Jesus som har gjort opp for / endret på alt det som går galt inni oss og utenfor oss her i verden. En frelser som bringer det gode til oss. Både ytre og indre sett. Jeg har opplevd det.

Jeg er også overbevist om at Gud tar i mot oss når vi faller i mørke, enten i livet eller i døden. Det fins noe evig godt der, som når oss - også om vi ikke merker det eller tror det der og da. Det er min erfaring i mitt litt over 40-årige, turbulente liv. Jeg er så naiv at jeg tenker; har jeg overlevd skrekkens psykose, så tror jeg Gud klarer å hjelpe de som er utsatt for ondskap i krig og undertrykkelse også. Selv om det kan virke som han tar seg god tid. (Og, jeg skal love deg at å leve en krig inne i seg, også oppleves som ekstremt vondt. Og at tiår, de kan være lange...)

Min Gud er der alltid et eller annet sted. Noen ganger bare i ropet etter at Han skal finnes - samtidig som jeg kan være motvillig og skremt. Eller han virker som en filosofisk tanke bare, fjern - og tom. Likevel søker jeg han.

For, andre ganger kjennes han - som det gode - nær og gyllen - . Og det er de stundene som overbeviser meg. Som ikke ligner noe annet. Som jeg kjenner igjen.

Ja. Han er der.

Fordi, H*n har vist meg det. Legenden om Fotsporene ble til slutt Fortellingen om mitt liv.

Legenden om Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren:
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst -
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine."

 

Forfatteren av dette sterke diktet er Mary Stevenson som skrev det i 1936. Hvem som har oversatt og omarbeidet det til norsk er ukjent.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

25.06 | 20:06

hei ingvild mamma liker den! og det gjør jeg å

...
05.05 | 17:24

hei! ja, det gjør jeg gjerne. men da lurer jeg på om du må skrive til min epost itronvik@gmail.com. her i svarboksen er det veldig begrensa med plass. Mvh Ingvi

...
05.05 | 16:44

Hei! Kan du fortelle meg noe om salmen Dråpen fra Gud Fader?

...
21.05 | 19:40

Da legger jeg deg til på instagram etter på, takk for at du vil følge bloggen min

...
Du liker denne siden