Mitt håp

Ståsted i verden : Kristen - på min mest ærlige måte.

Tro mot kjærlighet, ikke til ord - selv om de skulle være valgt ut til å stå i Bibelen.

Gud er så mye mer enn det.💕 

Oppdagelsen og vandringen

Mine tanker om Gud :

Jeg har strevd lenge med en trangsynt og domsstyrt kristendom. Leste nok altfor mye i Bibelen da jeg var for liten til å forstå hva en del prester har kunnet fortelle meg i dag. Blant annet derfor jeg ble så psykisk sjuk som jeg var. Likevel sitter jeg fortsatt igjen med en tro på en god Gud, og det er selve basisen for alt annet jeg tror på. Jeg klarer ikke en Gud som sender noen til helvete. Men resten av livet er også ofte et mysterium... hvordan veldig vonde ting kan skje.

Jeg tror, likevel, på en guddommelig Jesus, som kan endre på alt det som går galt inni oss og utenfor oss her i verden. En ekte "frelser fra det onde" - som bringer det gode til oss. Som vet hvordan det er å være menneske. Som likevel er noe mer enn det, og som derfor føler med absolutt alle - og samtidig kan ansvarliggjøre oss, på en måte som er *mulig*.

Og, om det er en *himmel* etter livet, (men, hva betyr "etter livet?") - Ja, det tror jeg. Men hva det innebærer?? - I alle fall en fullt ut *tilgivelse* - som jeg (og mange flere) mener - vil være ; å gi tilbake til oss vår egentlige verdi, vårt egentlige kjærlige vesen / - en slags fullt ut (selv-)innsikt, som jeg tror vil være bare god. Fordi du blir sett som den du er, bak alle dårlige valg, bak all smerte, bak ALT. Og likefullt elska, på akkurat den måten hver enkelt av oss trenger det. Kun når vi møtes slik, kan vi virkelig klare "å elske oss selv, som vi elsker andre".


Mine tanker om dette livet :

Jeg er derfor også overbevist om at Gud tar i mot oss når vi faller i mørke, enten i livet eller i døden. Det fins noe evig godt der, som når oss - også om vi ikke merker det, eller tror det der og da. Det er min erfaring i mitt litt over 45-årige, turbulente liv. Jeg er så naiv at jeg tenker; har jeg overlevd det jeg vil kalle "skrekkens" psykose, så tror jeg Gud klarer å hjelpe de som er utsatt for ondskap i krig og undertrykkelse også. Da tenker jeg også på de av oss som (tilsynelatende?) "blir en del" av den ondskapen. Vi er uansett, mennesker som er elsket og ønsket. Og om noen tar dårlige valg, eller er i en situasjon, der dårlige valg er det eneste valget - ja, så kan *Skaperen av alt menneskelig* nå inn selv til det mennesket. Selv om det kan virke som han tar seg god tid. (Og, jeg skal love deg at å leve en krig inne i seg, enten det er mot egen ondskap eller egen sykdom - også kan oppleves som ekstremt vondt.) Jeg tror derimot ikke at vi mennesker klarer å tilgi hverandre alt. Det opplever jeg veldig sterkt. Men vi kan prøve å forstå - også oss selv - og dermed komme til en type tilgivelse, som i alle fall er så langt som vi kan nå. Som ER tilgivelse, men ikke *tillatelse". Og det er virkelig noe å hige etter 💕 !!

 

Min egen opplevelse av Gud :

Min Gud er der alltid et eller annet sted. Noen ganger bare i ropet etter at Han skal finnes - samtidig som jeg kan være motvillig og skremt. Eller han kan virke som en filosofisk tanke bare, fjern - og tom. Likevel søker jeg han. Jeg tillater meg å tro, å tvile, å ønske å tro, å ikke tro i det hele tatt - og å tro at det fins mange uttrykk for Gud, mens Jesus var det mest fullkomne. Det aller viktigste, er å alltid være ærlig, i forhold til hva du selv opplever som sant, tror jeg.

For, - andre ganger kjennes det - som det gode - nær og gyllen - . Og det er de stundene som overbeviser meg. Som ikke ligner noe annet. Som jeg kjenner igjen. Som er utenfor alt. Og innenfor alt. Lyset bortenfor lyset. Lyset innenfor mørket. Mørket som kan oppleves - litt lysere.

Ja. Kjærlighetens Gud er der.

Etymologi : Fra norrønt "gode", som betyr ‘tilkalle’, altså ‘den du kaller på’. "Tilkall Kjærlighet", og du vil finne *Gud* som den øverste formen for det. - Opplever jeg. 💕
Fordi, Gud har vist meg det. Legenden om Fotsporene ble til slutt Fortellingen om mitt liv.

Legenden om Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren:
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst -
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine."

 

Forfatteren av dette sterke diktet er Mary Stevenson som skrev det i 1936. Hvem som har oversatt og omarbeidet det til norsk er ukjent.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

25.06 | 20:06

hei ingvild mamma liker den! og det gjør jeg å

...
05.05 | 17:24

hei! ja, det gjør jeg gjerne. men da lurer jeg på om du må skrive til min epost itronvik@gmail.com. her i svarboksen er det veldig begrensa med plass. Mvh Ingvi

...
05.05 | 16:44

Hei! Kan du fortelle meg noe om salmen Dråpen fra Gud Fader?

...
21.05 | 17:34

Koselig side du har =)

...
Du liker denne siden