Mitt håp

Oppdagelsen og vandringen

Jeg har strevd lenge med en trangsynt og domsstyrt kristendom. Leste nok altfor mye i Bibelen da jeg var for liten til å forstå hva endel prester har kunnet fortelle meg i dag. Blant annet derfor jeg ble så psykisk sjuk som jeg var. Likevel sitter jeg fortsatt igjen med en tro på en god Gud, og det er selve basisen for alt annet jeg tror på. Jeg klarer ikke en Gud som sender noen til helvete. Men resten av livet er også ofte et mysterium... hvordan veldig vonde ting kan skje.

Jeg tror på en Jesus som har gjort opp for alt det som går galt inni oss og utenfor oss her i verden. En frelser som bringer det gode til oss. Både ytre og indre sett. Jeg har opplevd det.

Jeg er også overbevist om at Gud tar i mot oss når vi faller i mørke, enten i livet eller i døden. Det fins noe evig godt der, som når oss - også om vi ikke merker det eller tror det der og da. Det er min erfaring i mitt litt over 40-årige, turbulente liv. Jeg er så naiv at jeg tenker; har jeg overlevd skrekkens psykose, så tror jeg Gud klarer å hjelpe de som er utsatt for ondskap i krig og undertrykkelse også. Selv om det kan virke som han tar seg god tid. - Og, jeg skal love deg at å leve en krig inne i seg, også oppleves som ekstremt vondt. Og at tiår, de kan være utrolig lange.

Min Gud er der alltid et eller annet sted. Noen ganger bare i ropet etter at Han skal finnes - samtidig som jeg kan være motvillig og skremt. Eller han virker som en filosofisk tanke bare, fjern - og tom. Likevel søker jeg han.

For, andre ganger kjennes han - som det gode - nær og gyllen - . Og det er de stundene som overbeviser meg. Som ikke ligner noe annet. Som jeg kjenner igjen.

Ja. Han er der.

Fordi, han har vist det. Overfor meg. Legenden om Fotsporene ble til slutt Fortellingen om mitt liv.

Legenden om Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm.
Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden;
det ene var hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg,
så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg.

Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren:
Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.
De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst -
og du bare kan se ett spor i sanden,
det var de gangene da jeg bar deg i armene mine."

 

Forfatteren av dette sterke diktet er Mary Stevenson som skrev det i 1936. Hvem som har oversatt og omarbeidet det til norsk er ukjent.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

25.06 | 20:06

hei ingvild mamma liker den! og det gjør jeg å

...
05.05 | 17:24

hei! ja, det gjør jeg gjerne. men da lurer jeg på om du må skrive til min epost itronvik@gmail.com. her i svarboksen er det veldig begrensa med plass. Mvh Ingvi

...
05.05 | 16:44

Hei! Kan du fortelle meg noe om salmen Dråpen fra Gud Fader?

...
21.05 | 19:40

Da legger jeg deg til på instagram etter på, takk for at du vil følge bloggen min

...
Du liker denne siden